Tren med den kroppen du har!!!

Trening_er_hardtJeg er inne i en slags opptreningsperiode for tiden… jepp!! For jeg skal nemlig løpe Ti for Grete under Oslo Maraton! … om en måned… … med alt for lite treningsgrunnlag… som vanlig… hjelpes! Jeg og en gjeng med supre venninner gjorde det samme i fjor, og det var en kjempefin opplevelse 🙂 Derfor gjør vi det samme i år! Årets husmorferie med innlagt litt-lengre-løpetur-enn-normalt kaller vi det 😉 Vi deltok på et lokalt løp i juni også, Kaptein Dreiers Minneløp på 12, 4 km.. holdt på å stupe etter 10 km, men kom meg i mål 😀 Uansett, gleder meg til Oslo-helg i september 😀

Jeg har alltid likt å være i aktivitet, fra jeg var barn har jeg alltid likt å trene, jeg har vært med på omtrentlig alle idretter som tilbys i mitt nærmiljø. Ski, apparat-turn, trampoline-turn, håndball, volleyball, friidrett…. og korps! Må ikke glemme korps! Alt minus fotball egentlig. Der er jeg helt på bærtur! Jeg spilte fotball engang, for artig bare, for å variere håndballtrening (merksnodig valg egentlig, men tanken var sikkert god), og jeg endte opp på krykker i seks måneder med to avrevne sener i ankelen!! 😀 aldri mer fotball! …ikke treffer jeg ballen heller, har ikke tall på hvor mange ganger jeg bomma på lærkula, etter knallhardt tilslag (alltid maks innsats der hvor jeg deltar!), og deisa i bakken etter en liten flyvetur, som resultat av det harde tilslaget..

Men hva gjør en da, når en etter to svangerskap opplever at kroppen er helt på tullstell, med et bekken som nærmer seg invalig status, og en har en kropp som helt «plutselig» ble en halv person tyngre enn før disse svangerskapene??? For jeg gikk opp en størrelse jeg, for hvert svangerskap! Det blir to størrelser det! Fra 38 til 42! Vel, jeg gikk i koma… og tankene surra hele tiden på at jeg ikke var aktiv nok, ikke god nok. Jeg ble deppa og innimellom sur, som forøvrig er et særs ubekvemt sted å være, bare så det er sagt. Så hva gjorde jeg da? Jo, jeg konkluderte med at jeg måtte ned 10 kilo for å kunne bli aktiv igjen, for herreminhatt altså, jeg kunne jo IKKE springe etter veiene med den kroppen jeg hadde!! Og for ikke å snakke om knærne mine, de kom jo til å bli helt ødelagt! Av vekta! Konklusjon: jeg måtte ned i vekt! Stress.. ned i vekt… idealvekt… finne igjen drømmekroppen… I flere år holdt jeg på sånn! Jeg gikk ned i vekt også faktisk, bare så det er sagt. Men det merkelige var at jeg ikke ble noe mer aktiv av den grunn, ikke lykkeligere heller. Så jeg gikk opp igjen… til str 42.. og der er jeg idag 😉

Trening_er_stasOg her kommer den store turn-overen inn, inne i mitt hode, via mitt midtlivs-regnskap. Jeg bestemte meg rett og slett for å gi BENG og ta aktiviteten tilbake! Som forøvrig er det samme som å gi f…! Men jeg liker ikke ordet f… så «beng» er mitt ord isteden for det 😉 Det kom til et punkt hvor jeg rett og slett slutta å jakte på idealvekt og drømmekropp, og starta jakta på overskuddet istedet. For det er det jeg gjør nå, jeg jakter på overskudd, overskudd til å leike med datra mi, til tross for en laaang og krevende dag på jobb, overskudd til å treffe venner og være med familien.

Jeg var ganske langt nede både psykisk og fysisk på det tidspunktet jeg fikk «åpenbaringen» min; «tren med den kroppen du har!! ..for søttan«!! Og det funker!! Hurra! Vektnedgang var feil oppskrift for meg. Går jeg ned i vekt er det et resultat av økt aktivitet, ikke på grunn av utallige merksnodige dietter. Jeg tillater meg det meste i matveien jeg, med innstilling «alt med måte». Det får holde!! Jeg har endelig lært meg å være glad i 42-kroppen min! Det er greit å være 42-størrelse, det som er verre er å være pill råtten, og uten overskudd. Det må sies at jeg har mine dager jeg også, som mange andre, der jeg og kroppen ikke er helt på lag, vi krangler litt innimellom, men det er langt færre av de dagene nå, sammenlignet med for et par år siden 🙂

Tren_med_den_kroppen_du_harSå hvordan gjorde/gjør jeg det? For det første; Jeg gikk til innkjøp av gode joggesko som tåler vekta mi, og antiristepårompa-tights. De tightsa er en gave sendt fra oven :-D! Jeg driter i at det rister og disser litt, til tross for bruk av antiristepårompa-tights, og så tar jeg med meg 42-kroppen ut på løpetur!Klar_ferdig_løp Jeg setter meg gjennomførbare mål. For tiden betyr det at jeg ikke løper lengre en maks 3-4 km, og heller har fokus på å stabilisere bekken og rygg, med ei god styrkeøkt etterpå. Er jo tross alt passert 40!! .. med en smule defekt bekken attåt… 😀 Målet er å stille til start på 10 for Grete uten muskelfestebetennelse i ryggen, slik jeg fikk i fjor, når jeg ble overivrig i forkant av løpet, og løp for mye og for langt. Jeg prøver å komme meg ut sånn ca annenhver dag, og jeg LIKER det! Vel, jeg liker ikke alltid å jogge altså, foreløpig oppleves det mer svintungt enn lett, jeg får sting, puster som en hval, og må gå innimellom. Men det blir bedre snart, akkurat det er jeg overbevist om. Og knærne holder de å! Vissheten om at det blir bedre gjør at jeg kommer meg ut 🙂 Det jeg liker allerede nå, til tross for pes, sting, overoppheting og et kranglete bekken, er følelsen av mestring etter fullført økt, det er helt herlig 😉

Min oppfordring til alle dere som mener at, joda, jeg skal bli mer aktiv, jeg må bare kvitte meg med noen kilo først: DRIT I DET! …eller senk kg-målet ditt såpass mye at det iallefall er overkommelig. For greia er nemlig; Du er god nok som du er! Tren med den kroppen du har! 🙂

Et lite PS sånn tilslutt: Jeg trener med senskader i bekken etter to tøffe svangerskap. Det er ikke bare å løpe avsted uten rettledning med noe slikt i bagasjen. Jeg har fått veiledning og trygge øvelser med både kiropraktor og fysioterapeut, som jeg bruker i mine styrkeøvelser. Jeg lytter til kroppen, og er forsiktig, og drar det seg til, så tar jeg en liten timeout og en visitt innom kiropraktoren, hvor jeg får veiledning og råd for hvordan jeg skal komme meg videre uten å ende opp med mer skader i bekkenet. Det jeg uansett erfarer er at kroppen og de senskadene jeg har, nyter godt av aktivitet. Ja selvfølgelig gjør det vondt innimellom, men når jeg får bekreftet at det ikke er en «farlig» vondt jeg har, så fortsetter jeg bare. Det funker for meg, men ikke for alle, jeg har stor respekt for de konsekvenser et tøft svangerskap med senskader i bekken kan ha for kroppen. Finn noe som funker for deg i så måte, for meg er det løping og trimturer i nærmiljøet, for deg kan det være noe helt annet. Men forsøk å være aktiv, tilpasset din skade 🙂

Malene 🙂

2 thoughts on “Tren med den kroppen du har!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *