Grûnder_søsken

Gründer – uten kompliserte formler

I dag ønsker jeg å reflektere rundt noe jeg er stolt av, samtidig som jeg også lar meg hemme litt av det. Litt merksnodig egentlig, men sånn er det 😉 La meg starte med å løfte fram det jeg er stolt av!!

Det er det faktum at jeg og min bror starter egne bedrifter med bare måneder imellom 😉 Det er jammen med ikke dårlig!! Og, som om det ikke er nok, ut av en familie på fem (mamma, pappa, tre «unger»), er fire av oss gründere. Mamma startet egen bedrift i en alder av 58 år!! Damen blir 66 i desember, og holder fortsatt koken 🙂 Det er imponerende rett og slett! Pappa startet egen bedrift når vi «ungene» var ungdommer. Det jeg husker fra det, er at han holdt på å jobbe seg skvett ihjel og at han etterhvert lot andre ta over det han startet. Bedriften hans ble innlemmet i det som idag er en del av Hydro-systemet, og arbeidsplassen han skapte den gangen, er i aller høyeste grad fortsatt på plass.

80 % av fammen min har gründet! Tøft!! …og derfor er det mange gode råd og støtte å hente på gråværsdager, sånn er vi heldige jeg og brodern 🙂

Her er et bilde av nesten hele fammen, minus søstersen, pluss noen av barna våre, og min mann 🙂 Vi som har stjerner, vel, det er oss fire i fammen som har gründa. Mannen min er uten stjerne, men også han har eget org.nummer, sånn til orientering 😀

Familien_gründer

Tilbake til meg og brodern; Vi var begge kommet til et punkt hvor det var på tide å gjøre opp status, hvilket for oss begge resulterte i et helsikes minus i person-«regnskapa» våre. Istedet for å sitte på gjerdet og gå nedenom og hjem, tok vi begge å hoppa i det, og starta våre egne bedrifter. Eller rettere sagt, jeg har starta, mens brodern er under etablering, noen måneder bak meg i prosessen 🙂 Det har vært mange telefonsamtaler oss imellom, han på Raufoss, jeg i Sunndal. Gode samtaler for oss begge når egne tanker holder på å overmanne oss av dritt 😉

Se på oss!! Halvsprø og fornøyde gründere 🙂

Grûnder_søsken

Det som av og til sparker meg i rævva, er det faktum at jeg innimellom tenker at jeg ikke fortjener å kalle meg gründer. For greia er at ingen av oss har funnet opp kruttet i våre etableringer. Pappa drev murer-relatert virksomhet (og var i den prosessen kanskje den mest high-tech av oss, siden det han drev med i aller høyeste grad var innovasjonsstyrt!!), mamma driver vaskefirma, med seg selv ansatt, broderen starter taktekker-firma på Toten, og jeg, vel jeg har startet konsulentselskap med leveranser som leveres av ørten andre!

Vi er hverken hightech, eller innovatører av typen KIFT (kunnskaps-intensive-forretnings-teknologer eller noe i den dur…). Så hva og hvem er vi oppi dette? Kan vi egentlig kalles gründere? Og; hvor i all verden kommer disse tankene fra?

Vel, mye sitter i eget hode, ingen tvil om det. Men noe sitter i ryggmargen vår også, via opparbeidede holdninger. Et eksempel; Når det leveres meldinger om antall etableringer i Norge for å måle innovasjon, kommer alltid en fotnote til slutt, som omtaler hvor stor prosent av dette som er enkeltpersonforetak, eller såkalte levebrødetableringer. Vel, må bare innrømme …det oppleves ikke som en hedersbetegnelse akkurat… Har til og med brukt den betegnelsen sjøl jeg, i mitt virke, men jeg liker den ikke spesielt godt. Jeg mener det viser en holdning som ikke skulle vært der. Om vi absolutt skal puttes under en betegnelse, så kall oss heller kvardagsgründere, eller noe i den dur. For det er det vi er! …og alle er vi små, før vi kan bli store 😉

Heldigvis tenker jeg ikke slike tanker hele tida, at jeg ikke fortjener å kalles gründer. Stikkordet er mot. Det er i ordet mot at jeg finner stoltheten over det valget jeg har tatt. Det har nemlig krevd sin andel av mot fra oss alle når vi har starta våre egne bedrifter. Når vi har bestemt oss for å skape egen arbeidsplass fremfor å være ansatt. Når vi har gått bort fra månedlige inntekter av kurrant størrelse, til å leve i det uvisse økonomisk…

Det å vise mot, er for meg at en forsetter med det en holder på med, til tross for at en er så skrekkslagen at nattesøvnen blir fraværende. At en fortsetter når en blir så distrè at en går på glassdører, svarer på spørsmål som faktisk ikke ble stilt i utgangspunktet (god-dag-mann-økseskaft), og mister glass, fjernkontroller og melkekartonger i gulvet. For akkurat nå er det akkurat det jeg og min bror holder på med. Vi beveger oss framover i ukjent terreng, med god-dag-mann-økseskaft-hode, og en innimellom «farlig» hjemmesituasjon 😀 Vi er modige, og jeg er stolt av oss!

Vi er innovative også, på vårt vis, for vi leter hele tiden etter nye løsninger for oss sjøl og våre etableringer, nye tjenester, nye produkter, nye leveranser. Plutselig kan det faktisk hende at vi har fått til noe som gjør at også vi havner i det innovative segmentet. Sånt vet en jo ikke når en starter, til tross for at en starter som enkeltpersonforetak, også kalt «levebrød-etablering». Du skal plutselig se at våre etableringer er som ulv i fåreklær, hvor vi akkurat nå er sånn cirka på nyfødt-lam stadiet 😉 Sku aldri hunden på hårene sier jeg bare!! 😀

Det eneste jeg vet helt sikkert i alt dette, er at alle store og innovative gründere også engang var små.. Vi er alle små (og somregel skrekkslagne) når vi starter egen virksomhet. Så jepp, vi er gründere og stolte av det! Hvor vi ender opp til slutt, det vet ingen av oss, men det vi derimot vet helt sikkert, det er at vi har mot til å gi gass 😉

……og skulle det gå rett i dass (det rima på gass!!), jaja, så har vi lært enormt mye i prosessen, som i seg sjøl er verdifull erfaring å ta med videre. For å lykkes må du tørre å feile! Vi tør.

Min bror har, som nevnt tidligere, startet et taktekkerfirma (under etablering). Bedriften har fått navnet Derbitekk. Sjekk gjerne ut siden hans på Facebook! Og sånn til info; jeg har stål-trua på at han skal lykkes! Og jeg vet at han har akkurat den samme trua på meg. Sammen er vi pittelitt sterkere i trua på oss sjøl, som gründere 🙂

Malene 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *