Om å se muligheter, i et klasserom, med vår største ressurs, ungdommen

Jeg står øverst ved den interaktive tavla i klasserommet. Jeg skal undervise i «Se mulighetene», en metode utarbeidet av Ungt Entreprenørskap. Over to uker skal jeg ha 4 klasser, som betyr minimum 20 grupper, vi skal gjennom et krevende og spennende program, som ender opp i at elevene skal presentere sitt hav av muligheter, foran hele klassen, etter at de har gjennomgått samme prosess som næringslivet kjører når de skal finne på nye greier. Litt annen metodikk er det jo, tilpasset ungdommene, men målet og resultatet som ønskes er det samme. Programmet krever at elevene deler av seg sjøl, og jeg vet at, på 8. trinn, så er ikke det en selvfølge å få til. Jeg er spent.

Jeg starter med å si hei. Hvorfor tror dere at jeg er her i dag? Du skal lære oss å se mulighetene vel, er det litt nonchalante svaret jeg får. Jo, så men, det er akkurat det jeg skal. Det får holde nå i starten.

Jeg ser kjapt over klasserommet. Legger raskt merke til ei jente som er mørkt kledd, hardt sminket, som en maske hun har på seg, som sitter bakerst i hjørnet i klasserommet. Hm, tenker jeg, deg skal det bli spennende å bli kjent med. Det er ikke de som roper høyest jeg legger merke til når jeg går inn i klasserommet, det er de som er stille og ikke tar en synlig plass i klassen. Målet med undervisningen er at alle skal med, at alle skal bidra på en eller annen måte. Samtidig brenner jeg litt ekstra for de usynlige, for de som alltid kommer unna med å ikke gjøre seg til kjenne på noen måte. For jeg vet at de har MYE å bidra med. De må bare motiveres til å gjøre det.

Jeg forteller om ulike entreprenører. Forklarer at alt de ser rundt seg er basert på at en eller annen person, en eller annen gang, fikk en god idé. Det hadde de ikke tenkt på!! Og hvis dette ikke var en støvel (jeg har «stjålet» en av skoa til en elev i klassen), hva i all verden kunne det da vært?? De blir engasjerte, og deler ideer og spør. Kan det være det? Enn det? Jeg svarer at alt er lov! Støvelen kan være akkurat det dere vil! Ingen begrensing!

En stille gutt foreslår at det kan være en sko med ekstrafunksjon, som gjør at vi kan fly. Han får applaus, og jeg ser han blir litt større i stolen han sitter i. Lite visste de da at de var med på fase en i en idégenerering prosess, at de nettopp hadde børsta støv av våre innøvde signaler i hjernen, for å skape rom for nye impulser. Men en ting er uansett sikkert; de er alle er enige om at de digger Steve Jobs! Minus hun i mørke klær på bakerste rad muligens, hun har bare delt et lite smil så langt. Men det holder for meg på dette tidspunkt.

De deles inn i grupper, det bestemmes hvem som skal være leder og skribent. Drama oppstår i noen av gruppene, helt som forventet. Det som er spennende, er å se om de evner å finne en løsning. En gruppe finner seg ikke i å måtte velge noe som helst, «vi protesterer!», en gruppe vil at alle skal være ledere, de vil ha «flat» struktur, i en gruppe er det absolutt ingen som vil ta ansvar for noe som helst. Men det løser seg, med list og kløkt og forklaring på hvor viktig det er å vite hvem som har ulike roller. Uten blir lite gjort. Jeg lager fiktive eksempler, fekter og forteller, ungdommen ler, av eller med meg, er ikke så sikker, men det spiller ingen rolle, her må det oppnås forståelse for saken! De er omsider ombord, og vi ror videre.

Det jobbes! De produserer ideer, et helt lass av ideer. Deretter går de gjennom en prosess med utvelgelse, hvor de til slutt skal sitte igjen med akkurat den ideen de ønsker gå videre med. Det er avstemming rundt om i gruppene, og noen taper kampen om å gjennomføre nettopp sin idé. De reagerer med protest, da vil ikke jeg bidra! Jeg forklarer de som er triste og sinte, at det er slik det er i arbeidslivet, du får ikke gjennomslag for dine egne ideer hele tiden. Men det betyr egentlig bare at du kan velge å forbedre ideen din, og komme igjen med samme ideen på et senere tidspunkt! Ikke nå, ikke her med oss, vi har for knapp tid til det, men det er sånn det funker. Din idé er ikke dårlig, men gruppa ønsket noe annet. Kan du gå inn i gruppa og bidra med alt det du kan, for å gjøre den ekstra god? Svaret har alltid vært ja.

Ser samtidig at de synes det er spennende å høre at det er slik det funker i livet etter skolegangen. «Så pappaen min har sikkert fått nei han å da en eller annen gang?» Garantert sier jeg da! Smil i retur. «Mammaen min er sjef hun, så da slipper hun det der», kvitterer en annen. Nei, sier jeg da, det er ikke så enkelt. Å være leder krever at du lytter til dine ansatte. Det betyr at du får ikke viljen din hver gang. Da er du jo ingen god sjef. Spør mamma ved middagen i dag du. Jeg regner med det ble en interessant middag i den heimen den dagen. Uansett: Vi går videre i prosessen.

Det hele ender i at de tjenester og produkter de har gått sammen om å lage som gruppe, skal presenteres foran hele klassen. I forkant av presentasjonene snakker vi mye om å vise hverandre respekt. At ingen ideer er dumme, at alle ideer er muligheter vi kan gjøre noe med. Jeg forteller at jeg IKKE under noen omstendighet aksepterer håning av noe slag, kritiske spørsmål er lov å stille, men vi skal gjøre det ordentlig. Det er mottatt. Etter første presentasjon fyker et titalls hender i været. Gruppen på podiet ønsker en aktivitetspark for barn i hagen til aldersheimen. De mener de slår to fluer i en smekk, skaper trivsel for de eldre, samtidig som barna får et godt leketilbud. Mitt hjerte flommer over av glede, og gode følelser, for jeg har ila disse to ukene blitt involvert i, og glad i ungdommen på 8. trinn.

I_klasserommet

Og så ser jeg det, jenta i mørke klær rekker opp hånda. Jeg lar henne stille spørsmål nummer to. Hun spør; «hvordan skal dere finansiere den nye lekeparken utenfor aldersheimen?» Svaret kommer kontant. «Vi går til ordføreren!» Ja, sier jeg, det kan dere absolutt gjøre. Det er en god start.

Jeg er sliten, kjenner det skal bli litt godt å gå tilbake til normal arbeidsdag igjen, for det er krevende å jobbe så intenst, med et program som legger opp til så aktive elever. Men det blåser bort som et løv i vinden, når jeg spør elevene om hva de har lært. Svarene rører meg. «Ja, vi har lært å se muligheter, men mest av alt at det er mulig å gjøre noe med dem, det er kult». «Jeg kan bli det jeg vil, bare jeg ønsker det sterkt nok». Jenta i svart kom med følgende svar; «Mine ideer betyr noe».

Jeg rekker akkurat å si takk for i dag, når klokka ringer, skoledagen er slutt, og ungdommene haster videre, til busser, til familier og aktiviteter de har etter skoletid. Jeg tenker at, jepp, dette funker!

Det beste er at jeg treffer dem igjen året etter, for da er det Gründercamp for 9. trinn. Det varmer et hjerte som brenner for nytenking og nyskaping å få følgende melding fra fjorårets elever; «Du lærte oss å tenke nytt du, at alle tanker er gode når vi vil lage noe nytt». Jeg ser at teknikkene de lærte året før sitter såpass godt, at de tar de i bruk når ideer og produkter skal lages, før de tilslutt legges fram for jury og premieres. De er bedre forberedt, ikke bare for Gründercamp i skolen, men for livet etter skolegang. Vi har sådd en tanke om at det meste er mulig, om en ønsker det sterkt nok. Jeg er sikker på at en vil høste godt i forhold til resultat, når disse unge blir voksne som skal ut i arbeidslivet, enten som selvstendig næringsdrivende, eller som modige og nytenkende arbeidstakere.

Samtidig varmer det et mamma-hjerte å få telefon fra sønnen, når hun er på jobbreise på Karmøy (sønnen er en av de «usynlige» og stille elevene i klassen), fortelle overlykkelig, «mamma! Gruppa mi ble nr. 3! Og det var en idé jeg hadde, og laget modellen til!!» Plutselig var ikke han så usynlig lengre.

Derfor elsker jeg å jobbe med entreprenørskap i skolen, og derfor oppfordrer jeg flere til å involvere seg i arbeidet. Bedrifter og organisasjoner, skoler og kommuner, virkemiddelapparat og innovasjonsmiljø. Dette nytter. Og så er det så innmari moro!

Malene 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *