Hesjer_under_regnbuen

Å leite etter lykken

Samme hvor en vender nesa, finner en artikler og tekster om hvordan bli mer lykkelig. Bli lykkelig med mindfulness, vær fullstendig tilstede i ditt eget selv og opplev lykke, bli lykkelig med mer tid til å leve, hvordan håndtere tidsklemma – bli mer lykkelig, jogg deg til lykke, spis riktig, bli mer lykkelig, drømmejobben og lykka er rundt neste sving, bare du tar grep, få orden på økonomien og du vil… jepp, bli mer lykkelig… og sist men ikke minst, se vakrere ut med ditt og datt, vær vakker, vær deg selv, VÆR LYKKELIG!

Jakten på lykken har for mange blitt en heseblesende greie, som i seg selv kan ta fokus bort fra det å føle seg bra, fra det å leve livet fullt ut. For mange av oss oppleves dette som at ting aldri blir bra nok, at vi «skal bare først», så vil alt bli bedre. Vi shopper og vi reiser, vi deltar på events og opplegg, og deler våre lykkeligste øyeblikk i sosiale medier (jada, jeg gjør dette sjøl også). Vi sammenligner oss med naboen, kollegaen, slekta, venner, og ellers alle som er lett tilgjengelige i diverse medier (jepp, jeg gjør også dette sjøl). Ungdommene våre vokser opp i jaget etter lykke, jaget etter å være den perfekte utgavene av seg sjøl. At vi foreldre jager oss skvett ihjel etter den komplette lykke, hjelper vel ikke akkurat det heller. Newsflash! Den finnes faktisk ikke, den der komplette og konstante tilstedeværende lykken. Livet er en reise med opp og nedturer som er den mest ekstreme berg og dalbane verdig. Takk og pris egentlig (noe kunne jeg så absolutt vært foruten altså, men det meste hører faktisk med).

Hva i himmelens navn er det egentlig å være den perfekte utgaven av seg sjøl? Akkurat det har jeg til gode å finne ut av. Og jeg er ferdig med å leite faktisk. Mulig det er akkurat det som er min perfekte utgave, at jeg har avslutta søket etter det. For jeg, i min lille verden, mener bestemt at jeg endelig har knekt koden. Lykke er ikke en perfekt kropp, jeg hadde det engang, var ikke komplett lykkelig da heller gitt, fant stadig noe som var galt også da, for stor ditt, for liten datt. Lykke er ikke å tjene mye penger, var faktisk på mitt mest misfornøyde når jeg hadde en god, høy og stabil inntekt. Lykke er ikke å eie det siste av de fineste klær, prøvde det også, bare fordi jeg kunne, ble ikke mer lykkelig av den grunn heller. Lykke er ikke å ha det perfekte utseende heller. Oy, ups! Akkurat det har jeg vel egentlig aldri prøvd fullt ut, men jeg vet at det ikke er greia uansett 😀

Lykke, det er de små øyeblikk i hverdagen det, lykke er den følelsen du kjenner på, når varmen brer seg utover i kroppen, og du kjenner så innmari på at nå, akkurat nå, er alt komplett. Like raskt som den følelsen kommer, gjerne overraskende også, så forsvinner den igjen. Den følelsen som overbeviser deg om at du er den heldigste på denne jord. Følelsen av takknemlighet for at akkurat du har det så bra som du har det. Poff! Dattera på 5 år roper «Mammaaaaa!!! Jeg har bæsja!!»

Den største kunsten, det er å evne å registrere disse øyeblikka, erkjenne at du hadde et slik øyeblikk, for deretter å lagre akkurat det øyeblikket i hjertet og i hukommelsen. De er innmari fine å hente fram igjen nemlig, i hverdagen, når kroppen kjenner på det motsatte av den koselige varme følelsen du hadde for bare et par dager siden. Når uroen i magen er så sterk at du puster øverst i bringa i stedet for med magen, da er det faktisk mulig å hente fram disse øyeblikka igjen. Det funker i alle fall for meg. Ikke alltid vel og merke, men nesten.

Så hva er mine øyeblikk? Vel, det er ikke de svære greiene jeg mener. En skulle kanskje tro det er når jeg passerte målstreken etter å ha løpt (jogga-luffa) 10 km i «Ti For Grete». Men det er ikke det jeg snakker om her. Akkurat da er jeg så utrolig sliten, at den lykka jeg kjenner på da, består av en form for rus-lignende følelse over å ha fullført uten å ha kollapset totalt (hvilket er topp altså, misforstå meg rett). En kan lett bli avhengige av akkurat den følelsen, for den er helt topp, men det er ikke den jeg snakker om. Det er heller ikke den komplette og lykkelige bryllupsdagen til meg og mannen min. Ei heller når jeg fødte barna mine. Det jeg snakker om er hverdagsøyeblikka. Å lære kunsten å ta inn hverdagsøyeblikka, for det er så innmari lett de drukner i alt støy rundt oss. Hente-bringe-bake-lappe-trøste-hente-koke-vaske-reparere-male-shoppe-jogge-pust-med-magen! 😉

For meg er det de øyeblikkene som dukker opp på spaserturen sammen med Karen, når det er så fint vær at vi kan legge oss i reinlav og lyng på Dovrefjell og bare se på skyene og alle fantasidyrene der. Øyeblikket varer sånn ca. maks to minutter altså, for da er dattera mi på tur videre mot nye oppdagelser 🙂

Øyeblikk_lykke_Dovrefjell

Det er når jeg og Karen sitter i hengekøyestolen min med utsikt over fjorden, og gynger og synger (midt i verste eksamensinnspurten), deler på øretelefonene mine (en hver), og lytter til «God morgen alle sammen» og «Fordi eg elskar deg». Vi rekker faktisk å høre de to sangene før Karen plutselig kommer på at hun vil hoppe på trampolina 😉

Eller det er når jeg sitter i stua (en rotete sådan) med begge barna mine, en 16 – åring og en 5 – åring på hver sin side av meg i sofaen, og har Pixar – maraton på TV (jeg eeeelsker Pixar, og spesielt Toy Story). Jeg vet jeg skulle vasket huset, men jeg velger å drite i det.

Det er når 16 åringen tar seg tid til å leke med 5 åringen, og de har vill leikeslåsskamp i sofaen, etterfulgt av høy latter og ekstatiske hyl fra begge to (hyl kommer fra 5 åringen vel og merke).

Eller når jeg står og venter på ferga ved Molde Fergekai, en tidlig morgen, og jeg rakk ikke ferga, men fikk oppleve dette istedet.

Molde fergekai fjella
Det er når jeg og mannen min får servert overraskelsefrokost med boblevann på hotellrommet vårt i Trondheim, fordi vi feira forsinka 5 års bryllupsdag (måtte utsette alene-weekend pga syke barn og slåttonn på gården, så hotellet gjorde litt ekstra stas på oss, når vi dukka opp 2 uker etter opprinnelig booking).

Det er når jeg går alene rundt om på gården vår, med mobilkameraet mitt, tar bilder og bare snuser inn hvor utrolig fint vi har det.

Stabburet_på_gården_bak_blomsterenga

Alt dette er øyeblikk jeg lagrer som om de er gull, det er mine personlige diamanter, som får meg til å smile hver gang jeg tenker på dem. Noen få dager er såpass vanskelige og tunge at diamantene er ekstra vanskelige å hente fram, men med litt innsats, så får jeg det til. Slik at også den dagen med ett ble litt bedre.

For meg handler lykke om de små øyeblikk, og det handler om å være frisk nok til å nyte dem. Det krever trening av «muskelen» i hodet, for å evne registrere disse korte øyeblikka, så gjorde det også for meg, for jeg har ikke alltid vært like flink til å ta de inn. Lykke for meg, den finner jeg i meg. Ikke gjennom å sammenligne meg med andre. Kun meg. Alle dager inneholder ikke slike rosenrøde øyeblikk, langt ifra, men jeg verdsetter hverdagen høyt uansett. Uten de gode (og litt dryge) grå dagene, verdsetter jeg ikke de rosenrøde dagene like høyt.

Koden jeg knakk er egentlig ganske enkel; Livet er hverdager som fargelegges av øyeblikk <3

Hagen_vår

Ta vare på hverdagen, ta vare på øyeblikket <3

Malene 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *