Sommerdag hjemme

Brent av humle – bitt av veps – det er sommer <3

Det er sommer! Og med sommer følger insekter, og kommer du for nær, så vil de av og til bite eller brenne…

I går ble det nemlig ramaskrik ute på plena vår. 5 (snart 6) åringen i huset har fått for seg at det er bra å klippe gresset med saks. Så hun går rundt på plena og klipper gress… med saks! Vi har vår egen nydelige robotklipper her på gården! Er vi ikke heldige? 😀

Men altså, datra mi er livende redd humler. Har alltid vært det. Det henger nok sammen med mammas merkelige fobi for de samme insekta, tror nok jeg har klart å overføre min redsel over på henne. Ikke bra. Men sånn er det. En slags forklaring på dette kan være at jeg, ifølge min mamma, ble brent av humle på hånda, når jeg satt fastspent i vogna, når jeg var to år gammel. Jeg så hele greia, kom meg ikke unna, og var utrøstelig av redsel etterpå. Der har vi nok forklaringen. Dette resulterer i at hver vår, når humlene, de trege store humlene, våkner av dvalen, og summer rundt som helikopter, vel, da løper jeg, jeg hyler og løper før jeg skjønner hva som egentlig skjedde. Sånne episoder har Karen vært vitne til flere ganger… hurra for verdens beste mamma…

Jeg har fått hjelp til å kurere fobien altså, og det som utrolig nok ble redningen for meg, var når en venninne av meg ble vitne til en «melt-down», hvorpå hun helt rolig, og noe tørt, muligens også litt oppgitt, poengterte «DU er IKKE pollen! Humla jakter faktisk ikke på deg». Det sier jeg til meg sjøl hver gang jeg mister hodet. Og det hjelper. Så det har jeg begynt å si til Karen også. Og det hjelper henne, som det gjør meg. Men i går ble gode råd dyre. For i går…

Vel, det skjedde det som bare måtte skje til slutt, for vår eminente gressklipper. Hun kom humla for nær, prøvde jo å klippe kløveren som humla satt å koste seg på, og dermed ble hun brent inni hånda. Et hyl, saksa ble kasta i gresset, og Karen kom løpende til oss voksne. På låret hennes satt humla, helt svimeslått og noe fortumlet. Karen var helt hysterisk (helt forståelig også igrunn). Utrolig nok klarte mamma å koste bort humla på låret, og vi tok ikke livet av den, for vi vet vi trenger humler. Trøst etter alle kunstens regler var på sin plass nå, og smertestillende salve på hånda. Når ting hadde roet seg kunne vi konkludere med følgene; du ble brent av humle, det var vondt, men ikke farlig. Du lever fortsatt i beste velgående, og smertesalva hjelper! Da flira Karen, og krisen var avverget. Resultatet av episoden vil vi vel først se neste gang ho møter ei humle.

La_humla_suse

Humlene, i kløverenga vår (uklipt plen for å være helt nøyaktig, men kløvereng høres mye finere ut)

For meg ble hendelsen er påminnelse om alt jeg har gjort når jeg har møtt på humle… som den gangen jeg, som ny student i Trondheim, fant en monsterhumle på gardina mi på soverommet. Jeg hadde ikke pappa til å hjelpe meg, var jo «voksen» med egen leilighet og greier. Resultatet ble at jeg, etter sånn cirka to laaange timer i komplett redsel på stua i min lille leilighet, gikk inn på soverommet igjen (som om jeg skulle møte et reelt monster, ikke en liten humle). Jeg fant da humla på senga mi (skrekk og gru), og det var da jeg tok den «kloke» avgjørelsen å kvele humla til døde med hodeputa mi (dette var før jeg visste at humler er livsviktige for jordkloden vår altså, jeg var 19 år)! Jeg satt på puta, med humla summende under puta, i over en time (den slutta å summe ganske tidlig i prosessen, men jeg turte ikke røre meg, var stiv av skrekk). Omsider tok jeg mot til meg og løfta bort puta. Jeg hyla av skrekk, løp ut igjen på stua, satt der en stund for å få igjen pust og mot, gikk deretter inn igjen. Jeg fikk endelig kasta humla ved hjelp av et ark.

Jeg brukte godt over 3!!! timer på å legge meg den kvelden (det ble faktisk sen natt til slutt)! Traumatisk var det, men uansett en hysterisk morsom historie å se tilbake på 😀 Kvele ei humle med ei pute liksom! Jadda! Lurt…

En annen historie kom også fram igjen i går. Den skjedde for et par år siden. Med meg som hovedperson selvfølgelig, for jeg har en tendens til å havne i de mest bisarre situasjoner. Vel, jeg skulle på do. Skrekk tenker du sikker nå. Og ja, helt riktig, skrekk!! Jeg satt meg på do… da jeg plutselig kjente en bitende og ekstrem smerte… på rumpa!! Jeg hyla, hoppa av do, med det resultatet at jeg skalla hodet i taket (vi har skråtak på do…). Hva i helsike?!?! Jeg turte IKKE kjenne på rumpa (var redd en stor bit mangla på den, for så vondt gjorde det faktisk), og jeg turte ikke se i do heller. Var det en edderkopp? En krokodille? En sånn slange jeg har sett bilde av i media fra tid til annen? Hva i all verden var det der??

Tankene var mange og fantiasifulle. Omsider turte jeg å kikke oppi do, hvor jeg fant en bitteliten veps krypende rundt i skåla. Jeg hyla en gang til, trykka på flush, og borte var den! Tilbake sto jeg. Med smerter på rumpa jeg ikke visste var mulig å kjenne, og en voksende kul i hodet. AU! Ikke visste jeg om jeg faktisk rakk å gjøre det jeg skulle på do heller, men jeg måtte iallefall IKKE på do mer. Så da hadde jeg vel rukket det jeg kom for å gjøre da sikkert. Men jeg husket det ikke når jeg sto der, jeg husker det fortsatt ikke faktisk 😀 Uansett; jeg begynte å flire, høyt. Med tårer attåt, for det gjorde veldig vondt. Det ble sånn der, flir-skrik-flir-skrik opplegg. Bitt på rumpa, av en veps, på do! En helt «normal» ettermiddag for den dama her 😀 Konklusjon ble gjort når jeg hadde roet meg ned, den gikk omtrentlig sånn; hjelpes så glad jeg var, for at den beit meg på rumpa, og ikke en annen lett tilgjengelig plass, når en sitter på do… 😀

Jeg fortalte denne historien til Karen i går, og hun flira høyt, veldig høyt! Brenningen på hånda ble glemt, og vi fikk alle en god latter. Jeg tror bestemt hun visualiserte mamma som hyla, hoppa av do, og skalla hodet i taket. Jeg skjønner hun flirer, jeg flirer fortsatt av historien sjøl, og jeg kommer til å flire av den så lenge jeg har akkurat det minnet bevart i hodet 😀

Sommeren er her, med alle herlige uteaktiviteter, sol (samt endel regn) og varmere dager. Humlene og vepsen er også her. Og vi må bare lære oss å være glad i dem, for jammen trenger vi dem. Men de kan, for framtiden, holde seg langt unna Karen, meg og min do! 😀

God sommer videre, til dere alle 🙂

Malene 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *